Om noen spør meg hvem som er mine topp ti favorittspillere i Manchester United så er det en fryktelig vanskelig oppgave å svare på. For det finnes så utrolig mange fantastiske spillere som fortjener å være på den lista. Men mine topp tre har alltid vært klare; Ryan Giggs, Paul Scholes og Gary Neville. Enorme spillere i Manchester United. Vidt forskjellige, men alle tre legender.
I dag fikk jeg møte en av de.
Sammen med Giggs og Scholes så skrev Gary Neville historie med Manchester United. Han var en del av Fergies Fledgings, the class of ’92.. Han ble kaptein og spilte i likhet som Giggs og Scholes for samme klubb hele livet. Han vant åtte Premier League-titler, tre FA cup-titler, to Champions League-titler og én Ligacup-tittel. Og for meg så er han selve definisjonen på en “true Red”. Han elsket klubben sin, han blødde for drakta og han var virkelig stolt av å spille for Manchester United. Han spilte med passion og vi alle husker feiringa hans mot Liverpool. Da får du en plass i hjertet mitt.
Det som gjør Neville enda bedre er at han virkelig har gode verdier. Han elsker Manchester United og supporterne. Det er dessverre vanlig at spillere er høye på seg selv og kan gi faen i fansen, men der er Neville stikk motsatt. Han gir tilbake. Nå om dagen reiser han Europa rundt og intervjuer folk til boken han skriver. Han bruker pengene han tjente på testimonialkampen sin for å skrive en bok til supporterne. Hvor fantastisk er ikke det!? Sammen med Andy Mitten reiser de som sagt rundt for å snakke med fans som skiller seg litt ut. Og at de ville snakke med meg er faktisk en ære.
Jeg blir sjelden starstrucked. Jeg har vært heldig og møtt mange spillere gjennom årene og det er alltid hyggelig, de er jo bare vanlig mennesker deep down og jeg tror de aller fleste setter pris på at folk er så naturlige som vanlig rundt dem så det har aldri vært noe stress. Men den gangen jeg møtte Sir Alex Ferguson så ble jeg til de grader starstrucked og turte så vidt hilse på han. Det var ikke like ille i dag, men når du sitter å blir intervjuet av en av favorittspillerne dine så kjenner du på det. Fryktelig moro var det! Og for en fantastisk hyggelig fyr. Både han og Andy Mitten er tipp topp karer og det var veldig hyggelig å snakke med dem begge. Det som er ekstra moro er at du merker de virkelig vil lytte, de er genuint interesserte det du sier.
Sigve- for en fyr! Han er faktisk en av de første jeg husker fra mine første turer over til Manchester og er en liten legende blant supporterne på puber. Og det morsomme er at blant alle disse gale gutta så kan jeg føle meg LITT normal jeg og 😀 haha
I kveld er det kamp igjen og vi er vel så og si allerede i finalen. Det skal godt gjøres å tape dette. Turen til Wembley er allerede booket så denne jenta er klar for finale!
Selv om British Airways gjorde alt i sin makt til å ødelegge turen så endte det opp med å bli en av de beste turene jeg har hatt over til Manchester- og det er mange å ta av. Men det er ene og alene takket være selskapet jeg reiste med for det meste gikk ikke helt veien. Vi dro fredag ettermiddag og flyet våres til London ble forsinket, vi hadde veldig god tid så vi regnet med å rekke det uansett. Vi kommer ombord og blir sittende i rundt to timer med lite info og får mail før flyet har lettet at vi er booket om til nytt fly dagen etter. Når vi omsider lander i London ser vi at vi har tid til å rekke flyet om vi får litt hjelp, men de nektet oss. Og i tillegg var de frekke som faen og ekstremt lite serviceinnstilte. Og når grunnen til at flyet var såpass forsinket i første omgang er at deres egen staff ikke kom tidsnok så var vi ganske pissed. Så i stedet for å tilbringe kvelden i Manchester på hotellet vi hadde booket så måtte vi ta til takke med det de fikset til oss og opp tidlig dagen etter. Kjipt, men lite vi kunne gjøre med det. Heldigvis hadde vi ingen store planer fredag kveld og kampen var ikke før søndag så vi holdt humøret oppe selv om ting ikke var optimalt!
(og ja, Hannes snapnavn står der, men hun adder ikke folk hun ikke kjenner. Hun har sett hva folk tar seg frihet å sende til meg blant annet så jeg skjønner godt hun styrer unna 😉 haha )
Er man i London så er man i London.. da er det på med finstasen!
Når vi omsider kom oss til Manchester så var det en rask tur innom med bagasje før vi dro ut for lunsj. Vi bodde på The Principal hotel og der har jeg aldri bodd før, men anbefales absolutt. Ligger i Oxford Street og det var stort og fint og sengene var gode. Og det var minibar og kjøleskap, da er jeg fornøyd!
Vi hadde champagnelunsj på Côte Brasserie og det var både godt drikke og god mat. Jeg var veldig kresen på mat før, men etter jeg ble veganer så liker jeg absolutt alt og blir egentlig bare fornøyd jeg får noe å spise! Enkel sjel 😉
Nam nam nam! (Jeg vet mamma setter pris på at jeg får i meg nok mat så jeg sørger for å dokumentere det også i mellom all skålinga 😉
Etter et meget hyggelig jentevorse på hotellrommet med sminking, krølling av hår, Rihanna på repeat og sprudlevann dro vi å møtte resten på et av mine favorittsteder; Australiasia. Helt fantastisk mat der, og drinker. Jeg ELSKER sushi og JA- det er godt (best) vegansk så vi koste oss veldig før vi tok turen på nattklubb. Der var det enda mer skåling og dansing så bildetaking var ikke fokus da..
Søndag, match day og alarmen ringte før kl åtte. Hadde det vært en normal søndag hadde jeg sovet gjennom den og ligget i koma, men jeg får superkrefter om det er kampdag så jeg spratt opp og var klar etter en rask dusj!
Både jeg og Hanne hadde pyntet oss for anledningen!
Møtte igjen på Thomas og denne karen, kjenner dere han igjen?!
Ingrid Emilie- ei anna venninne var også i Manchester denne helga med kjæresten sin så det var kjempehyggelig å se henne igjen også. Når man drar så ofte over så er det jo så sykt mange kjentfolk man møter hver gang!
Stretford End og klare for kamp!!!
Ikke spesielt fornøyd med å ligge under..
MEN! Vi utlikner og det var f.. meg fortjent! United hadde en dårlig dag, men vi var best! Så jeg sitter igjen med blandede følelser etter kampen. Skuffet over at vi bare tar 1 poeng, men fornøyd at vi utlikner. Pogba hadde en ekstremt dårlig dag på jobb, men han kommer tilbake. Gidder ikke diskutere det mer faktisk, alle som har sett han vet hva slags talent han er. Men igjen; skuffende at han er så dårlig i en så viktig kamp. Og man blir aldri fornøyd med uavgjort mot Liverpool, disse kampene vil man vinne. Dessverre ble det ikke slikt denne gangen..
Men; 16 kamper uten tap. Det er ikke dårlig og på lørdag er det nok igjen kamp og da forventes det 3 poeng!
Det blir en meget roligere helg nå enn forrige. Jeg sliter veldig med mandlene mine og en helg utendørs med ei jakke neddynka i øl i et typisk Manchester-vær hjelper liksom ikke på. Så nå blir det trening, søvn og masse mat på meg i en stund fremover. Og forhåpentligvis 3 poeng.
Mange her inne reagerte på at jeg hyllet Rooney samtidig som jeg skrev om min misnøye om Liverpool. Og ja, jeg vet godt at Rooney er en scouser- men vi er oppdratt likt; begge hater Liverpool. Det er ingen skjult hemmelighet at jeg hater den klubben. Jeg er ekstrem av meg, det er alt eller ingenting. Jeg elsker Manchester United, jeg har sesongkort på Stretford End og mesteparten av fritiden min går faktisk bort på klubben i mitt hjerte. Det er uendelig mye penger, tid og følelser jeg legger ned i dette. Og jeg elsker det. Liverpool vil alltid være hatklubb nummer en. Noen synes det kanskje er barnslig, men det er sånn det er. Jeg legger ikke mye tid inn i å hate Liverpool som mange kanskje tror, men jeg blir alltid glad når de avgir poeng eller legenden Gerrard sklir på ræva og mister ligagullet. Sånn vil det alltid være. Rivaliseringen mellom Liverpool og Manchester United har vært der lenge før min tid, og den kommer alltid til å være der. Som nordmann så er det disse to lagene de fleste holder med og derfor føler du rivaliseringen tett selv om du bor i Norge.
Denne kampen er den første jeg ser etter når terminlista slippes og feriedager settes av med en gang. Jeg gleder meg så sykt til i morgen. Bildet under surrer jo over alt i sosiale medier så jeg kan vel like godt publisere det en gang til. Haha, må jo sprite opp disse selfiene ikke sant?! 😉
Hanne er for første gang med over til Manchester og skal for første gang oppleve Bishop og Stretford End i morgen. Turen startet ganske seigt med et fly som var forsinket to timer i går så vi ikke rakk det neste til Manchester. Så gårsdagen ble tilbragt i London, men det er ikke sååå ille på en fredags kveld det heller.
Vi har vært ute i hele dag, nå er vi tilbake på hotellet for en dusj og ombytte før vi skal på en av mine favorittresturanter- Australiasia og deretter ut på byen. Dette seiler allerede opp som en av mine beste turer til Manchester. Nå mangler jeg bare 3 poeng!!
Wayne Rooney har vært medias yndling siden han slo igjennom. På godt og vondt, det er ikke bare glanshistorier vi har blitt servert. Utroskap og fyllehistorier har dukket opp mange ganger og andre supportere elsker å dra dette opp. Han har også flørtet med andre klubber og jeg vet om mange Unitedsupportere som ikke ser Rooney som en legende på grunn av dette. Det synes jeg er helt feil og vi må la det sportslige dømme om han er det eller ei. Og det er faktisk udiskutabelt. Det vi supportere ofte glemmer er at disse spillerne er mennesker. Det er unge gutter som blir superstjerner over natta, de blir forgudet av fans, damene hiver seg etter dem, managere som skal presse mest mulig penger ut av kontrakter. Det er fristelser over alt. Selvfølgelig går folk på en smell. Det betyr ikke at det er greit, men så må vi igjen huske at de tross alt er mennesker, som får tilbud om absolutt alt som bare vi kan drømme om og om man gjør noe så er media der og blottlegger deg. Det er også alltid to sider av en historie og jeg synes det er hyklerisk at vi skal sitte her å dømme folk når vi ikke vet alt bak det. Spesielt når vi vet hvordan avisene i England opererer, de betaler folk får å lage oppslag og historier. Man kan selvfølgelig velge selv om man liker en person eller ikke, det er mange (!!) spillere jeg ikke tåler trynet på, men er de gode så innser jeg jo også det og gir de den kreden de fortjener. Og Wayne Rooney fortjener virkelig en hyllest.
Vi må ikke glemme at Rooney har vært en av vår viktigste spillere hver eneste sesong siden 2004. Han er en legende og vil for alltid være blant mine yndlingsspillere. Det er umulig å glemme alle målene, seierne og minnene den mannen har gitt oss.
Det er mange gode Rooney-øyeblikk, men min favoritt vil alltid være brassesparket mot City. Jeg skrek meg gal og har et arr på kneet etter feiringa, et vakkert minne!
Debuten var også en legende verdig. Hattrick og moroa hadde allerede begynt. Det som gjør Rooney til en av mine favorittspillere er både hvordan han er som person og spillemåten. Det er ingen tvil at han verdsetter klubben vår. Han jobber knallhardt og i tøffe perioder har han kjempet seg tilbake. Den sulten han hadde under kamp, måten han jobbet på og aldri ga opp. Han er en maskin. Det er dessverre naturlig at formen daler jo eldre man blir og Rooney har hatt noen svake sesonger nå, men ikke undervurder han. Han er fortsatt en bidragsyter og så lenge han er god nok så bør han spille. Han er også utrolig viktig i garderoben og han er en spiller mange ser opp til. At andre spillere lærer at knallhard jobbing får deg dit du vil er en ekstrem viktig faktor å ha i klubben.
Neste ligarunde møter vi Liverpool. Jeg har bare gode minner fra turer jeg har vært over for å se de oppgjørene og Rooney har scoret i mange av dem, både hjemme og borte. Drømmen hadde jo vært at Rooney avgjør kampen på søndag og er tidens mestscorende spiller i historien. Og tenk hvor surt og trist det må være når du er Liverpoolsupporter og samtidig vite at den beste spilleren som er derfra hater klubben og har bidratt til at Manchester United tangerte Liverpool på antall titler. For meg en ganske så deilig følelse faktisk. Fredag drar jeg til Manchester igjen for årets første tur. Liverpoolkampene er selvskrevne, det er den første kampen jeg ser etter når terminlista legges ut og den deiligste å vinne. Slik vil det alltid være. United er virkelig i form nå, måtte det bare fortsette slik!
Jeg husker ikke eksakt datoen da jeg ble veganer. Det kom litt snikende på og det tok meg kanskje en måned eller to med å teste det ut til jeg innså en dag at jeg aldri kom til å spise kjøtt igjen eller støtte noen som helst utnyttelse av dyr. En ekstrem stor endring i livet mitt og noe jeg aldri hadde forutsett ville skje. Totenjenta som var oppvokst med bonde som nærmeste nabo og som hadde vært på jakt skulle plutselig bli veganer? Jeg er overbevist om at siden JEG endret mening så kan ALLE. Jeg er som de fleste andre nordmenn opplært til å tro at dyr er mat og at det er bra for oss. Men etter jeg satte meg inn i hvordan dyrene faktisk har det (ja, i Norge) klarte jeg ikke støtte det mer. At en ku lever hele livet sitt med å være gravid så mye hun er i stand til, at kalven blir tatt fra henne dager etter fødsel (som naturlig nok er svært traumatisk for både ku og kalv) og når hun ikke produserer melk lenger bærer det rett til slakteren selv om hun kan blir eldre enn 20 år. At en gris kan bli over 10 år gammel, men lider samme sjebne som kua da hun ikke kan avle mer og det er som regel etter kun 3 år. At grisen er et av de mest intelligente dyrene som finnes og det er en grunn til at ordet “kjælegris” brukes, de har en enorm empati og kan trenes likt som en hund. At kyllinger blir kvernet levende fordi de er av feil kjønn og de som “gleden” å leve bor hele livet i trange små bur. Og alle disse dyrene har en ting til felles og det er de er fratatt et vanlig liv, gleden av å leve. Dyr vil leke, være glade og sosiale. De er flokkdyr, men blir plassert i båser og frattatt evnen til å bevege seg fritt, de utvikler skader på grunn av for liten plass og overbelastning på bein/rygg fordi de er blitt genmanipulert for å bli størst mulig på korterst mulig tid. De får liggesår, leddsykdommer, de er utsatt for hakking/halebiting, aggresjon og stress fordi de ikke får bevege seg fritt og andre sykdommer og atferdsfortyrrelser. Bare fordi de ikke har stemme til å si ifra betyr ikke at vi kan behandle dem slik.
Og ja- i Norge har dyrene det mye bedre enn andre steder i verden. Men vi alle har sett hjerteskjærende videoer av dyr som blir mishandlet eller som er på vei til slakteriet. Eller videoer av ulykker der de feks mister barna sine; de hyler og “gråter” akkurat som vi mennesker ville gjort. De forstår hva som skjer, de ser at dyrene rundt seg har det vondt, at de er stresset, de får dødsangst og har det helt forferdelig. Dyr er smarte, de har følelser og innstinkt likt som oss mennesker og dette endret totalt mening for meg. Jeg kunne ikke fortsette å støtte dette lenger. Det føltes ekstremt dobbeltmoralsk å synes synd på en søt gris på en video på Facebook, men samtidig støtte kjøttprodusentene her hjemme. Dyrene har gått igjennom akkurat den samme dødsangsten på vei til slakteriet her i Norge som ellers i verden. De vil ikke dø og jeg tok et valg. Det var på tide å tenke på noe annet enn mine egne smaksløker, vaner og behov.
Så valget mitt var lett. Mange tror det er vanskelig å bli veganer, men det er det ikke. Jeg savner ingenting. Kjøtt, ost, smør, melk, sjokolade og andre matvarer som jeg spiste ofte før gir meg avsmak nå. I mine øyne er det ikke mat. Når du vet hva som ligger bak den osteskiva eller glasset med melk så frister det ikke noe mer. Selvfølgelig var det en utfordring i starten å sette seg inn i alt, fordi jeg hadde levd hele livet på en annen måte. Jeg leste meg opp på ernæring, hva alt mulig av mat inneholdt og hva som var viktig å få i seg. Mange argumenterer mot veganisme med at man lider av mangelsykdommer fordi man får i seg for lite mat, proteiner og vitaminer. Det kan jeg si først som sist bare er løgn. Jeg har aldri følt meg sunnere, friskere og bedre enn nå! Jeg har en veldig aktiv jobb og livsstil, jeg sitter sjelden i ro og trenger ikke en powernap etter jobb for å få energi og i tillegg så er det ikke noe problem å trene mange ganger i uka heller. Om man har mangelsykdommer så er det ikke fordi man er veganer, da er man generelt dårlig på å få i seg riktig næring. Og uten å ha noe fakta å vise til bortsett fra min erfaring fra folk så er det stikk motsatt. Det er de som kjøper en baconpølse, burger eller sjokolade når de har lavt blodsukker som har dårlig kosthold, ikke de som har bananer, nøtter eller en bar i veksa si når de blir sultne.
Nå er det ca 1,5 år siden jeg ble veganer og det er det beste valget jeg har tatt noen sinne. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke ble veganer før. Det er ingen hemmelighet at jeg har endret mening om mye etter jeg ble veganer og grunnen til at jeg endret meninger og levemåte var rett og slett at jeg lærte hva som var fakta. Hvordan jeg har antatt diverse ting hele livet og derfor “unnskyldt” meg selv med det. Maten er jo én ting. Men etter jeg fikk opp øya og innså at dyr ikke er mat så fulgte mange andre endringer med også. Jeg innså hvor fryktelig egoistiske vi er, at det liksom er vi mennesker som har førsteretten på alt her i verden og ødelegger planeten mer for hver dag som går. Når det kommer til spising så må menneskene være de dummeste skapningene som har eksistert. Vi dreper utrydningstruende dyr for å beskytte de dyrene vi spiser, vi ødelegger miljøet for å fore dyrene vi spiser. Vi bruker mer penger, tid og ressurser på dyrene vi spiser enn på de menneskene som dør av sult. Og den største ironien etter all denne jobben vi legger bak er at vi spiser dyrene og det dreper oss sakte. I stedet for å innse dette tortureres og drepes millioner av dyr for at vi forsker på kurer på sykdommer vi får av å spise nettopp dyreprodukter.
Mitt største ønske er at fler vil innse hvor urettferdig og egoistisk vi lever. At vi alle har et ansvar for andre enn oss selv. At hver stemme telles, selv om det du gjør kan føles lite så utgjør det faktisk en forskjell. Det er ikke så vanskelig å gjøre verden til et bedre sted. Fryktelig klisje, men det er sant.
Det har vært et spennende og lærerikt år som veganer. Det triste er all negativiteten som følger med å være det. Aldri før har jeg blitt stilt så til veggs med mitt syn på mat. Mange går inn i en forsvarsposisjon da dette blir et tema, og det etter de selv har tatt det opp for jeg gjør sjelden det selv. Jeg synes det er ekstremt viktig å snakke om, men jeg vil heller svare ordentlig på spørsmål enn å presse det på folk i alle sammenhenger. Jeg merker at mange er veldig hårsåre da de diskuterer dette og det tror jeg er fordi når de snakker med en veganer så blir de mer klar over at det faktisk er dyr de spiser og ikke bare en bit på en tallerken. De blir ukomfertable og de vil ikke bli konfrontert med sannheten. Jeg ble ikke veganer fordi det skulle gangne meg, jeg gjorde det på grunn av dyrene. At de ikke skal lide på grunn av meg. Jeg tror folk flest lever i en boble, at de ikke helt forstår og vil ta innover seg hva de faktisk gjør. For vi alle vet at dyr har menneskelige egenskaper som å føle smerte og glede, de husker og forstår, men det er lett å lukke øynene for det siden vi er vant med å spise dyr. Jeg har jo selv følt det slik tidligere så jeg vet jo hvordan det er. Det er ikke en diett eller en personlig livsstil, dette er ikke om deg eller meg. Det handler om rettferdighet.
Det jeg håper å se både blant venner og resten av verden er en holdningsendring. Nå er det mye lettere å få kunnskap om hva det er de faktisk støtter og selv om kanskje ikke alle vil bli veganere så bør alle bli flinkere til å spise mindre kjøtt og om de først kjøper det- støtt de som setter dyrevelferd høyere. Man må betale mer, men da har i det minste dyrene hatt det bedre. Jeg klarer ikke å forsvare at det er ok å spise kjøtt forde, men jeg forstår jo at det er bedre å kjøpe frittgående egg/kylling enn Firstprice sine. Ta valg som påvirker samfunnet til det bedre. Det eneste negative med å være veganer er at jeg kan føle meg alene sosialt sett, men her ser jeg allerede en forandring. Folk blir mer opplyst og vanlige butikker som Coop, Rema og Kiwi får inn mer og mer veganske alternativer. Det er kjempebra og gjør det mye lettere å velge et dyrevennlig alternativ. Verden er i forandring. Det er ikke lenger nødvendig å spise kjøtt for å overleve og heldigvis innser fler og fler at det er både bra for miljøet og helsen å kutte ned på forbruket.
Jeg hater landslagspause. Det er så kjedelig, helga mister liksom det lille ekstra den har med Premier League og når grusomme Liverpool i tillegg i skrivende stund leder serien er det jo en forferdelig ventetid til neste runde starter. Jeg sa det da valget var avgjort; at når Trump er blitt verdens mest mektige mann og Liverpool leder serien så går det til helvete! Heldigvis er sistnevnte ikke på den plassen for å bli, men det er meget spennende tider nå fremover. Både politisk og sportslig. Nå skal ikke jeg dra på med politikk her inne; en får holde seg til den man kan og da blir det fotball. Selv om jeg er langt fra noen ekspert så har jeg lesere fra alle mulige lag så noe er vel grunnen til at de fortsetter å titte innom. Her er alle velkomne vet dere! Uansett; det blir ekstremt deilig med fotball igjen. Kall meg enkel, men en helg med gode kamper er nok for meg. Og da helst med en godt resultat..
Jeg elsker storkamper. Det er selvfølgelig ekstra spennende og det gir meg en spesiell følelse. Det er liksom nå vi kan måle krefter, hvor gode er vi egentlig.. Selv om vi tapte meget fortjent mot Chelsea så ble jo kampen punktert etter 30 sekunder og det ødela alt for oss, i tillegg får de fortsette med alle mann når en skulle blitt utvist. Men slik er fotball, jeg bare håper det blir en rettferdig kamp! Jeg er så spent.. Arsenal har vært veldig gode så langt, men jeg håper selvfølgelig på en kollaps nå. Det er helt kritisk at United tar tre poeng og etter en god kamp mot Swansea kan man jo i det minste håpe. Vi MÅ vinne for å henge med.
Det er spilt noen legendariske kamper mellom disse to klubbene og det er jo alltids hyggelig å mimre litt for å komme i rett stemning..
Som jeg savner denne mannen.. En spiller ALLE motstandere fryktet og en vinnermentalitet og lagspiller uten like. Køddet du med noen andre på banen så kan du banne på at Keane ikke lot det ligge. Er noe annet enn..Fellaini..
Avslutter med litt generell info om Scotsman;
Lørdag åpner dørene 11.30 og det anbefales å være tidlig ute. Det har vært landslagspause, det er storkamp og i tillegg er det cup-finale så det er mye folk i Oslo. Andre og tredje-etasje er forbeholdt Red Army Oslo denne dagen.
Det er også inngått ny avtale der alle med RAO-kort får 15% avslag på alt i hele baren. Dvs at det er enda mer lønnsomt å ha kortet da det gjelder alt av flaskeøl, cider, vin, bayer osv. Det er også gratis shuffleboard og nå blir det i tillegg gratis inngang på The Club. Mange lurer på hvordan man får kortet og det får du ved å sende inn et bilde av deg og bekreftelse på at du er medlem i den skandinaviske supporterklubben til [email protected]
I tillegg arrangeres det julebord for alle Unitedsupportere 10. desember! Ikke bare blir det en god fest, men selveste Andy Mitten kommer også. En veldig hyggelig mann og ikke minst en veldig god journalist med tett bånd til United. Han kommer til oss for å fortelle alle historiene han ikke har fått lov å skrive, dette blir bra 🙂
Dere som leser bloggen min vet hvor mye jeg liker fotball. Det er lidenskapen i livet mitt. Jeg elsker Manchester United og jeg støtter laget i tykt og tynt. Da jeg først ble supporter hadde jeg ikke store kunnskapene om fotball, det er små ting som gjør at du nettopp følger den klubben du gjør i dag. Det kan være at faren din holdt med det laget eller du fikk en lue eller drakt av det laget i gave og det gjorde at du ble supporter. Det tidligste minnet mitt var en sterk seier, United spilte fantastisk fotball og jeg husker jeg tenkte “WOW, så moro!?”. Jeg var ingen fotballjente da jeg var lita, men interessen vokste og Manchester United ble laget. De underholdt meg, David Beckham sjarmerte meg og vår alles Ole Gunnar Solskjær spilte på laget sammen med store verdensstjerner. Jeg har mange helter; Giggs som nummer en og Scholes som en god nummer to. Rio, Vidic, Keane, Ronaldo, Rooney, Neville, van der Sar og Schmeichel for å nevne noen.. Lista er lang. Alle fortjener å bli nevnt, men da blir jeg sittende her. Men alle disse spillerne har noe til felles. De er helter, men den største helten av dem alle er mannen bak dem; Sir Alex Ferguson.
I dag er det 30 år siden SAF kom til klubben. Vi har alt å takke denne mannen for. Han har faktisk formet meg som menneske og har bedytt mye for den jeg er i dag. Jeg er jo tross alt en “fotballidiot”. Som ung var det kult at United vant kamper, men da jeg begynte å lese om klubbens historie og hva den og oss supportere har gått igjennom fikk jeg en enda større respekt. Historie er viktig, og la oss ikke glemme at selv vår kjære Ferguson slet i starten. Resten er nå historie, men la oss tenke på det og gi dagens lag litt pusterom. Vi må vinne i dag, men det hjelper ikke at våre egne supportere sitter på nettet og legger ut nedlatende bilder, memes og kritikk til egne spillere. Det er direkte flaut å lese og alle som kjenner til historien vår bør holde seg for gode til slikt.
Swansea – Manchester United.. Oktober har vært en mørk måned, la oss håpe vi starter november starter bedre. Ingenting hadde vært bedre enn tre poeng i dag.
Jeg startet faktisk på dette innlegget før helga, men dagene har gått i ett så jeg rakk aldri å publisere det. Jeg hadde jo et sterkt ønske at United skulle slå tilbake mot Burnley på lørdag. Det har vært fryktelig varierende prestasjoner og jeg innser jo nå at jeg hadde alt for høye forventninger da sesongen startet. Ja, vi har brukt en enorm sum på spillere, men det skal mer til enn bare å kjøpe. Manchester United mistet mer enn bare en sjef da Sir Alex forlot oss. Vi mistet en ledertype vi aldri kommer til å få oppleve igjen. I mine øyne er SAF uerstattelig. Han fikk det lille ekstra ut av alle og hadde en vinnermentalitet uten like. Vi mistet et trenerteam og det er mange viktige personer som har forlatt klubben. En familieklubb der den største av dem var på hils med alle ansatte, om det så var vaskedama eller de som jobbet på kjøkkenet. Nå vet ikke jeg hvordan ståa er per dags dato, men følelsen sier meg at det er en kaldere tone nå. Det sammen med dårlige resultater og massiv kritikk fra media gjør jo at det er et konstant press og ikke den beste stemningen. Vi har hentet inn stjernespillere og en av de beste manageren i verden. Man skulle kanskje tro (og forvente) at det skulle gå bedre, men problemet ligger dypere enn som så. Ganske deprimerende å tenke på faktisk for det gjør meg både trist og fortvilet. Jeg og mange andre må innse at SAFs dager er talte, det blir aldri, aldri igjen slik vi var vant med. Andre supportere gosser seg ihjel over dette og jeg føler det vi må gjøre er å holde hodet hevet. Hva annet skal vi gjøre?! Rope at Mourinho skal gå? Det blir helt feil. Er det en mann som skal få tid så er det han. Feil taktikk kan han klandres for, men at Zlatan bommer på mål som er gavepakker er ikke hans feil. Han har benket Rooney etter dårlig spill og det fortjener kanskje Zlatan nå også.
Som sagt så har det vært varierende resultat og jeg er veldig skuffet. Men jeg synes også at vi har hatt uflaks og ting har ikke gått veien. Lett å si kanskje, men alle som følger med på fotball vet godt at det ikke alltid er det beste laget som vinner. Mot Liverpool synes jeg vi hadde fortjent 3 poeng selv om jeg ikke var veldig skuffet heller med 0-0 på bortebane. Chelsea tapte vi meget fortjent for og så vinner vi igjen fortjent mot City. For så å spille uavgjort hjemme mot Burnley- en kamp vi burde ha vunnet.. Vi har dominert kamper, men mangler mål. Og det er dessverre en veldig dårlig trøst! Jeg frykter denne sesongen.. Jeg klarer bare ikke en sesong til uten Champions League, det er flaut og trist! Vi kan alltids håpe på at andre lag skal få ting mot seg og at formen deres svikter, men det viktigste av alt er at United må finne igjen vinnermentaliteten.
Torsdag er det kamp igjen og helt ærlig så gleder jeg meg ikke så alt for mye. Kampdager er høydepunktet i uka for meg, men det er ingen hemmelighet at dårlig spill fører til dårlig humør. Jeg bruker sjelden å la ting jeg ikke kan gjøre noe med påvirke meg, men det gjelder alt bortsett fra fotball. Jeg blir forbanna, trist og sur. Helt forferdelig, men igjen så er det ingenting som kan sammenligne seg med en god seier. Og det er det jeg holder fast til, at kanskje nå snur det, i dag blir det seier. Etter mange magre sesonger vet jeg nå hvordan Liverpoolsupporterne har det, la oss nå for guds skyld ikke la det bli 26 år til neste gang vi vinner serien!
Endelig er Premier League tilbake. Jeg har vært opptatt hele helgen så jeg fikk dessverre ikke med meg kampene så kveldens kamp blir den første jeg får sett denne runden. Og for en kamp, Liverpool mot Manchester United vil for meg alltid være høydepunktet i sesongen. Dette er kampen vi vil vinne mer enn noe annet og i kveld er det tre ekstremt viktige poeng som står på spill. Prestasjonene til United har vært veldig varierende og etter noen meget sure poengtap så føler jeg at vi allerede er ute av gulljakten. Veldig skuffende for å si det pent. Jeg er absolutt ikke sikker på seier i kveld og blir det poengtap blir det en ganske så fortvilet Olsen er jeg redd for. Trøsten har jo alltid vært at selv om United har gjort det dårlig så har Liverpool gjort det enda verre. Slike små ting er en liten trøst i triste perioder. Men Liverpool er sterkere under Klopp og ligger i skrivende stund tre poeng foran United. Vinner vi i kveld så er vi likt og det er uhyre viktig. Kampen om Champions Leauge-spill neste sesong blir tett og hard, nå har vi ikke råd til å tape fler poeng!
En seier mot Liverpool er kanskje det jeg setter høyest her i livet. Det gir en så tilfredstillende følelse at det er lite som topper det. En seier til United er det beste jeg vet, men om Liverpool i tillegg taper så er dagen komplett. Det er de to største lagene i England og med all historie og rivalisering så vil dette alltid være den største kampen i Premier League selv om pengelagene også har gjort seg bemerket de siste årene.
Jeg er ikke på Anfield i kveld og for å være helt ærlig så er det like greit. Det er nok den fæleste byen jeg noen sinne har vært i og det frister lite å være stucked der sent på kvelden. Så det blir Scotsman på meg og det gleder jeg meg veldig til. Regner med det ikke bare er meg som er gira så det blir nok bra stemning, la oss bare håpe det varer hele kvelden.
I går var jeg på min første boksekamp! Og det var selvfølgelig Cecilia Brækhus vi alle ville se. Hele styret i Red Army Oslo ble invitert av Scotsman i egen losje og det måtte jeg jo bli med på selv om formen ikke var den beste. Men det var kjempegøy og veldig god stemning hele kvelden, selv om hovedkampen ble ferdig litt vel fort så var det veldig moro.
Jeg tok det veldig rolig og var hjemme tidlig og det kjenner jeg var lurt i dag. Det er jo tidlig kamp og da kan man jo ikke være dårlig! Jeg har vært oppe tidlig i dag, laget meg SUPER AMs frokostsmoothie og ladet opp med MUTV. Blir ikke pub på meg før formen min er bedre så kampen ses fra sofaen denne gangen og. Men det viktigste er å vinne. For en fantastisk kamp vi hadde mot Leicester sist runde og jeg håper selvfølgelig spillerne kjører på i dag også.
