Endelig! Jeg har lett i flere år etter denne drakten og de få jeg har funnet har vært i XL og veldig slitte. Så kom jeg over en nettside som selger de fortsatt så endelig har jeg min egen! Kan tro jeg er glad for det 🙂
Jeg digger stylen på denne drakten og passer perfekt nå som adidas igjen blir vår draktleverandør!
Det er en bortedrakt fra 1991 da min yndlingsspiller Ryan Giggs gjorde sin debut for Manchester United bare 17 år gammel. Det gjør jo drakten enda mer spesiell, det var også året vi endelig tok et trofe i Europa etter 23 lange år.
Realiteten hadde slått oss og den dagen vi alle viste ville komme var kommet.
Vi hadde hatt den beste manageren gjennom tidene i hele 27 år. Lenger enn mitt eget liv hadde han vært i Manchester United og jeg var ikke vant med noen andre enn han. Jeg begynte å grine som om noen hadde dødd, det føltes som en bit av meg ble revet vekk og det kan kanskje virke som jeg overdriver, men jeg hadde det helt jævlig.
“Verste nyheten jeg har fått på lenge, humøret mitt er generelt veldig bra og det skal mye til for at jeg griner. I dag har jeg gjort det, det var vel på tide at jeg opplevde kjærlighetssorg også. Det er vondt og jeg har en ekstrem rar følelse i kroppen, den kan ikke beskrives. Dagen i dag er blitt kansellert, etter jobb gikk jeg på butikken å kjøpte is og brus. Dyna har jeg tatt med i sofaen og nå skal jeg se på samleboksen min av Unitedfilmer og trøstespise mens jeg griner, er det ikke det man gjør?”
“Når til og med himmelen har åpnet seg og Gud der oppe sørger så veit du at det er fælt. Som jeg har sagt tidligere; ekte mannfolk gråter over fotball så det er bare å ta frem lommetørklet og se videoen under- gåsehud og tårer.”
Haha, jeg måtte trekke på smilebåndet og lese innlegget høyt for Bea for jeg høres jo gal ut, men det var akkurat slik jeg følte det. Jeg husker det som det var i går, jeg husker hva jeg gjorde, hva jeg hadde på meg og ikke minst den forferdelige følelsen som kom. Tristhet, takknemmelighet, en ubeskrivelig stor mengde minner og frykt og spenning for hva som var i vente..
Og nå er altså to år gått. Og det har vært to helt ubeskrivelige år, men dessverre ikke gode år. Ikke nok med at vi mistet SAF, støtteapparatet rundt ble borte og legender som Rio, Vidic, Evra, Scholes og Giggs hadde spilt sin siste kamp for United, vi mistet ekstremt mye rutine. Hvilken som helst etterfulger hadde hatt sitt å stri med, men når det i tillegg ble Moyes så gikk verre dessverre fort til verst. Sesongen under Moyes var så frustrerende at jeg ikke har ord. En ting er at mange spillere skuffet og ga langt fra sitt beste, men den taktikken han kjørte og hvordan han var som manager beviste dessverre at han ikke var en mann for Manchester United. Vi trengte en mann med plan og selv om sesongen til van Gaal ikke har vært en dans på røde roser så har han klart det som var kravet. Champions Leauge kvalifisering.
Nå nærmer det seg slutten for denne sesongen og det er like greit, jeg kommer til å telle ned dager til neste starter. Blanke ark, sesongkort på Stretford End og en plan om trofeer og å sette spor i Europa igjen blir så utrolig deilig!
Ingen kan ersatte Sir Alex Ferguson eller klare å oppnå det han gjorde i en klubb. Eller, når jeg skrev det siste så er det faktisk én mann i hele verden som faktisk kan det og det er Ryan Giggs. Han gikk i gradene under Ferguson og har all forutsetning til å lykkes videre. Tenk hvor mye vi har å takke SAF for. Jeg er så uendelig glad jeg har fått muligheten til å møte han og den signerte drakten jeg har vil for alltid henge på veggen å gi minner om verdens beste manager gjennom tidene.
Men selv om dette har vært to tøffe år for oss supportere så ville jeg ikke vært dem uten. Alle unntatt oss kan vel si at vi fortjente denne “smellen”, å få oppleve det de fleste andre har opplevd i mange år. Men det er ikke det jeg er glad for å ha opplevd, det jeg sitter igjen med er samholdet vi supportere har vist. Fotball er følelser og mange har vist seg fra en fæl side, med mobbing av spillere og det som verre er. HELDIGVIS er de fleste ikke slik og selv om denne perioden “bare” har vart i to år og blant innesnødde supportere av andre lag vil påstå at vi for evig og alltid er medgangssupportere om vi ikke har opplevd verre ting enn det der er jeg jævlig stolt over vårt engasjement. Vi har støttet laget i tykt og tynt og det er det man skal gjøre som supportere. Og den jobben har vi livet ut. Så uansett hva som skjer vil jeg alltid være Manchester United-supporter på min hals.
Og det ble en deilig slutt på kvelden i dag da reservelaget knuste City 4-0 og er ett steg nærmere å bli seriemestere. Selv om vi er i 2015 og fotball blir mer og mer business- noe det er vanskelig å gjøre noe med så er det fantastisk godt å se at vi fortsatt er Manchester United, vi holder på tradisjoner og ungdomssatsingen til Manchester United har alltid vært den beste i England og at de unge fortsatt får sjansen til å vise seg i større kamper er uhyre viktig for klubben vår. Og det er mange talenter på vei opp og det er jo en liten trøst at vi i det minste vinner dette i år 😉
