februar 2015

25.02.2015

Det er veldig moro å klikke seg inn her å se så mange nye besøkende! Bloggmotivasjonen burde jo bli enda større og det har den blitt, men så er det også den berømte tidsklemma da dere, den tar meg. Det er jobb hver dag og trening, i tillegg har ikke formen vært optimal så jeg har prioritert hvile og søvn på kveldene. Og det får jeg igjen for, mens alle driver å blir syke og er borte fra jobb og lignende er jeg nå i tipp topp form igjen så nå kan det bare bli bedre!

I helga var jeg på tidenes innflytningsfest hos Anders og Camilla. Aldri har det vært så mange totninger på Frogner! Og for en leilighet! Eller leilighet er å underdrive, det var et palass! Sykt fint, så her skal de nok trives. Og med speil i taket på badet måtte vi jo utnytte muligheten til en aldri så liten fotosession!

De hadde blant annet egen bar i et rom, med bartender som lagde hva du ville ha. Slikt er skummelt, spesielt når alle er totninger og totninger spytter ikke i glasset. Det kjentes dagen derpå så det blir lenge til en så hard runde. 

I dag har jeg vært veldig produktiv, sto opp tidlig for å trene. Fått svart på mange mail ol som har ligget å ventet, gjort ting klart til jeg drar og nå blir det straks jobb.

På fredag drar jeg endelig til Manchester igjen og det gleder jeg meg som alltid veldig mye til. Det finnes ingen bedre plass enn Manchester. Og denne turen blir ekstra spesiell siden jeg skal ta med tanteungen min over før første gang. Jeg bare ber om at det blir en bra kamp, nå vet jeg dessverre ikke hva man kan forvente. Vi Unitedsupportere er litt bortkjemte, vi er vant med at ting går vår vei. Så det har ikke vært noen morsomme år det her uten vår kjære Ferguson. Og jeg forstår fotball, Ferguson var en av de beste til å få ut det lille ekstra i hver enkelt spiller, mange spiller var ferdig med sine beste år når han ga seg, vi mistet mane rutinerte spillere og med ny manager så vil ting ta tid. Og tid skal LvG få og spillerne selvfølgelig, de må finne flyten sammen og det er dessverre ikke gjort på noen kamper når det i tillegg har vært mange skader. Og alt det forstår jeg, det jeg ikke forstår er hvor liten vinnervilje de viser utpå banen?! Det har vært nok av eksempler der United ikke begynner å spille ordentlig fotball før de faktisk ligger under og det er så sinnsykt frustrerende å se på. Det er kjedelig fotball og plutselig handler det ikke om å vinne kampen, men om å redde inn 1 poeng. Det er så sinnsykt lett å score mot oss og når angrepspillerne våre er ute av form er det vondt å se på. Kampen på Lørdag mot Swansea var nok et slag i trynet. På papiret skal dette laget være mer enn bra nok til å vinne slike kamper, nå blir det ekstremt spennende å se hvem som klarer 4.plassen. Denne sesongen har jeg ikke forventet stort, men 4.plass er et mål vi SKAL klare. To år uten Champions League går ikke, det er en skremmende tanke faktisk? 

På Lørdag møter vi Sunderland og jeg håper spillerne virkelig blør for drakta for det er det lenge siden de har gjort. De skylder oss supportere en god forestilling. Man kan ikke gjøre annet enn å holde motet oppe og alltid støtte laget sitt- uansett. Og det gjør jeg! Jeg forstår mange blir oppgitt og frustrert, men man gir bare ikke opp fotballaget sitt og kommer tilbake når de er på topp igjen. Dette er en reise vi skal følge samme faen hvor vi ender opp. Er man ikke med i motgang så fortjener man ikke festen som kommer. Det positive med alt dette er jo at hver eneste lille seier smaker så fantastisk godt og det håper jeg vi får oppleve nå på Lørdag :)



 

Supermandag

Jeg kunne valgt å skrive alt jeg mente om kveldens FA-cup kamp mellom Preston- Manchester United, å ligge under mot PRESTON gjør vondt langt inni sjela. Og det er sinnsykt frustrerende å se på at spillerne ikke får til noen ting. Først når de ligger under skal de begynne å angripe. Savner den tia da jeg kunne sitte forholdsvis rolig under en kamp og å vite at dette ordner seg. Nå veit jeg jo aldri hva vi kan forvente. Men det er bare slik det er for oss nå, det vil løsne- det MÅ det jo en eller annen gang. 

2015 er det positive året så nå skal jeg heller si meg fornøyd med at vi klarte å snu til seier og at vi er klare for kvartfinale i FA-cupen! Jeg håpte faktisk på å møte Arsenal, skal vi vinne cupen er det ekstra godt å slå ut store lag også. Drømmefinale er selvfølgelig Liverpool-United og det er stor sjanse for at faktisk det skjer. 

Ellers har jeg gjort noe fryktelig moro i dag. Ikke for lommeboka vel og merke, men for hjertet: sesongkort på Stretford End neste sesong er i boks! DET er en herlig følelse! 

Dette året er om å gjøre mer av hva jeg elsker så en viktig ting er gjort allerede :)

Nå er jeg veldig trett, oppe 7 i dag og på trening etter jobb og deretter rett hjem til kamp hvor man ikke akkurat satt og slappet av så nå er jeg helt ferdig. Tar på det her.

Og jo! Herregud, holdt på å glemme?. Jeg blogger nå for Nettavisen/Side3! Olsen is back!! ;)

Link her;  http://www.side3.no/dittsexliv/--ingen-sex-sprsmal-er-for-drye/8542032.html



Skriver mer om det senere, nå er det på tide med litt søvn.

Evig dilemma

Før var det ikke noe å tenke på. Var det helg bar det ut. Uansett. Gjerne Fredag og Lørdag! Jeg ble advart mot at dette kom jeg ikke alltid til å orke, at når jeg ble eldre så kom jeg til å bli sliten jeg og. Og de hadde rett vettu, nå har jeg blitt gammel og kjedelig og vil heller prioritere en treningsøkt i morgen enn  fylla i dag. Mange vil sikkert si at dette er et steg i riktig retning, men jeg veit ikke jeg. Synes forsåvidt at det var greit å tåle en 2-dagers. Forrige søndag var jeg 1% unna å dø så det frister lite å gjenta den formen igjen i morgen for å si det pent. Så selv om det alltid er gøy med en fest så blir det rolig denne gang. Fylla vs trening. Sistnevnte vant denne gang, så for å ha litt balanse i livet så får vel førstnevnte få en ny sjans neste helg.

I dag var jeg våken før 7, dro på jobb og etter jobb var det selvfølgelig rett hjem til Premier League. Godt fornøyd med at Tottenham slo ufyselige Arsenal, City uavgjort og 0-0 mellom scouserne var forsåvidt greit selv om jeg personlig hadde foretrukket at de blå stakk av med seieren. Men det er jo i morgen det virkelig gjelder for meg. Manchester United møter the Hammers og siden skadesituasjonen endelig bikker vår fordel ser jeg ikke noe annet enn at 3 poeng og godt spill er det enste som er godkjent. Rooney har puttet 10 mål på de 9 siste PL-kampene mot West Ham og RvP har bidratt med 6 mål mot de, de siste fem møtene så vi kan jo bare håpe på at disse to finner scoringsformen igjen i morgen, det er virkelig på tide. 

Vår kjære Fletcher har nå også forlatt klubben vår. Det kom ikke som et sjokk akkurat, men det er trist. Jeg har alltid likt Fletcher og han har dessverre vært undervurdert av veldig mange. Han er i tillegg den siste "Fergie fledglings" så det er vemodig at han nå ikke lenger tilhører oss.. Han har vært en fighter uten like, ikke en Keane-type som skriker og er oppi ansiktet til folk, men en som aldri har gitt seg, uansett hvor mye motgang han har møtt. Han har kjempet seg gjennom regler (Fergie ble nektet å bruke han pga alder bla), han har en kronisk og alvorlig sykdom som fort kunne endt karrieren hans tidlig, og han har høstet mye kritikk. Og det får spillere uansett, men det er trist å lese hvor mye våre egne røde har kritisert han. Han var aldri en stor stjerne, men lag trenger spillere som Fletcher og de gangene han ble utelatt og United tapte så satt vi (ihvertfall jeg med tanken" hva om Fletcher hadde fått sjansen"- ta finalen mot Barca som et eksempel da vi tapte 2-0).

Han har vært i Manchester United siden har var 11 år og han fortjener all vår respekt.

Er det noen som kan si at rikdom og det å bli en kjent person ikke har gått til huet på seg er Darren Fletcher.  

"You don't meet many men like Darren Fletcher in football?or life"



342 appearances

24 goals

5 BPL

1 UCL

1 FIFA Club World Cup

1 FA Cup

2 League Cup

4 Community Shield

THANK YOU FLETCHER!



Må jo også nevne gladgutten Anderson. Takk for det du bidro med i Manchester United, du vil alltid danse i våre hjerter ;)





Alltid trist at spillere forlater klubben, men det er også en del av gamet. Når spillere drar betyr det jo heldigvis også at nye kommer inn og/eller at andre får sjansen de fortjener. Så det er bare å se fremover!

In Munich you died, in United you live forever

Vi alle husker datoen, vi husker klokkeslettet og jeg er nok ikke den eneste som vil stoppe opp og minnes våre helter akkurat da. 6. februar er datoen som satte en stopp for vår storhetstid. Den største tragedien som kan skje en klubb hendte oss og at Manchester United- mot ALLE odds reiste seg og ble verdens største fotballklubb sier alt. For en fantastisk klubb vi har! Fra å få nesten hele klubben utslettet på et tragisk vis, ingen så vits i å ha klubben "Manchester United" lenger for det var ingenting igjen- til å kjempe seg opp igjen, vinne Mesterligaen nøyaktig 10 år etterpå, bli Englands mestvinnende lag, verdens mest kjente klubb og samtidig holde på tradisjoner og gode verdier fra da Sir Matt Busby styrte til van Gaal står som sjef i dag. Jeg får gåsehud av å tenke på det. Vår historie er helt unik. 

The Busby Babes er virkelig definisjonen på hva vår fantastiske klubb Manchester United står for. Sir Matt Busby tenkte annerledes enn andre og han turte å satse på det han trodde på, han ga de unge guttene fra sin egen ungdomssatsing sjansen så ofte som mulig. Dette er noe ingen andre før ville ha gjort- vi husker jo alle utsagnet "you can't win anything with kids" (selv om akkurat det sitatet kommer fra class of '92-gjengen så var det slike holdninger man alltid har hatt). "If you're good enough, you're old enough". Sir Matt Busby ville ikke bare skape et godt lag med gode spillere, han tenkte mer på å danne fundamentet av en fotballklubb først. Det skulle være en sammensveiset gjeng og han formet spilleren og klubben etter disse verdiene som var viktige for han, dette er verdier som fortsatt er i klubben og som Sir Alex Ferguson la mye i. van Gaal har allerede gitt unge spillere mye tid som også Moyes og Giggs gjorde under deres korte tid som managere- det er det som er United. Men på den tiden var det veldig uvanlig å tørre å gjøre noe slik og ingen trodde man kunne vinne noe med så unge spillere. De fikk betegnelsen The Busby Babes og tok fotballen med storm, de var fantastiske.

Som regjerende ligamestere i England fløy Manchester United til Beograd for å spille om semifinaleplass i Europacupen (som det første engelske lag) mot Røde Stjerne. Gjennomsnittsalderen til spillerne var 23,2 år. De vant og dagen etter, 6. februar 1958, skulle spillerne fly hjem. Men under en mellomlanding i München gikk det veldig feil. På det tredje forsøket på å ta av krasjer flyet og til sammen 23 mennesker omkom, åtte av våre spillere dør.

Tenk dere for en tragedie dette var, spesielt på den tiden. Manchester United befant seg plutselig i en stor krise, åtte spillere døde, tre klubbledere, Sir Matt Busby lå sammen med flere andre spillere hardt skadet på sykehus. Før ulykken var Manchester United det mest spennende laget England noen gang hadde sett, endelig hadde de kommet seg ut i Europa for å spille fotball. For så å miste alt. Absolutt alle var i sjokk og dette kunne fort vært det siste som skjedde med vår klubb.

Jeg synes det er godt å reflektere litt over dette, tenke over hvor sykt tragisk det er. Hvor mange tragiske sjebner, ikke bare for de omkomne og deres familier, men også de som ble hardt skadet og ikke kunne jobbe senere. Det er mye å ta inn, jeg har lest mange bøker om vår historie. Jeg er bare 26 år og har ikke fått med meg så mye selv av det som skjedde før min tid, men jeg har lest meg opp og selv om alt om Manchester United er av interesse har det alltid vært ekstra spesielt å lese om våre kjære Busby Babes. De var virkelig Manchester United, vår stolthet. Jeg får en helt spesiell følelse inni meg når jeg leser eller ser videoklipp fra noen av spillerne på den tiden. Ærefrykt er kanskje det nærmeste jeg kommer. Jeg får nesten tårer i øynene, jeg sluker det jeg ser, for mange av disse guttene hadde talent av det sjeldne, og å vite at vi aldri fikk se de blomstre er så ufattelig tragisk at jeg ikke har ord. Ta Duncan Edwards for eksempel. Mange som så han spilte sa han var den beste de noen gang hadde sett, det også etter å ha sett for eksempel Ronaldo trille ball..

Vi vil aldri glemme dem, de er en del av historien vår- vår fantastiske klubb. De vi mistet lever videre som legender, de vil for alltid bli hyllet på denne datoen.

Selv om jeg er ung og har vært heldig med laget mitt siden jeg ble supporter er jeg sinnsykt stolt av å nettopp være Manchester United supporter. Det er lett å slenge til meg at jeg er medgangssupporter, men det blir for enkelt. Det ligger så mye mer i meg enn å bare feire en seier. Jeg kjenner vår historie, ingen vil noen sinne kunne sammenlignes med den og alt klubben vår har oppnådd tross alle odds vil ingen kunne slå. Vi har fortsatt de gamle verdiene fra 50-tallet selv om vår generasjon krever mer og mer. Mye har forandret seg og i 2015 må man ha en mer moderne stil for å tilpasse seg de andre, det er syke summer i omløp og egoet til spillerne er kvalmende å se, men da er det en glede å se at for eksempel Mc Nair og Wilson blir satset på, for det er det som er United og jeg vil heller ha et par år uten trofèer for så å vinne på en fortjent måte. Vi gjør det på vår måte og det er det som gjør oss til verdens beste fotballag!

 

hits