Artikkelen "Kroppen min" har i over ett år vært et fast innslag i VG Helg og jeg fikk for en måneds tid siden forespørsel om å bli med i den noe jeg takket ja til. Det har vært både kvinner og menn med og alle har en historie å fortelle om kroppen sin og sitt forhold til den. Jeg har som de fleste kjenner til tidligere hatt som jobb å være lettkledd modell og synes denne artikkelen er en fin måte å få frem mitt forhold og syn på nakenhet.

Jeg synes en naken kropp er fint, kvinnekroppen er det vakreste som finnes og jeg er stolt av kroppen min. Ikke på en skrytete måte, men i den forstand at jeg er fornøyd med hvordan jeg er skapt. Jeg- som alle andre er ikke 100 % fornøyd, det blir man vel aldri. Jeg har ting jeg ikke liker ved kroppen min og ting jeg er veldig fornøyd med. Jeg har alltid prøvd å fokusere på det jeg liker ved den, jobbe (trene) med punkter jeg vil forbedre og ting man ikke får gjort noe med må man rett og slett forsone seg med er slik. Jeg er høy og slank, jeg har former, men puppene mine er ikke store. Og det er helt greit. De er runde, faste og spretne- det hadde de ikke vært om de hadde vært mye større. Det er slikt man må tenke. Det hjelper ikke å sammenligne seg med andre for da blir man aldri fornøyd. 

Jeg har ikke alltid hatt et like trygt og bra forhold til min egen kropp som jeg har nå, som 18-åring hadde jeg min første fotojobb for et magasin og det er klart at når alle andre modeller før deg har operert seg så føler man seg utenfor. At alle gutta digga Helene Rask og Lene Alexandra gjør ikke at Ann Mari Olsen fra Toten føler seg top notch. Men hva får jeg gjort med det? Skulle jeg operere meg for å passe inn? Jeg har alltid vært sta og ikke brydd meg om hva folk mener. For kommer man fra Toten og stikker seg ut så får man høre det. Da er det om å gjøre å finne feil for å snakke ned den personen. Jeg var på cover av 3 forskjellige magasiner en måned og det er ganske spesielt til å være lille Norge. Selvfølgelig fikk jeg høre det og mange negative (les: anonyme kommentarer) haglet inn. Men jeg brydde meg ikke. Jeg hadde jo fått oppfylt det jeg hadde som mål da, jeg kom på forsiden av blader! Det var kjempegøy! At noen syntes jeg hadde små pupper betydde ingenting! 

Jeg måtte bestemme meg for om dette var noe jeg ville gjøre lenge og ikke bare en gang fordi jeg fikk muligheten. Har man først stilt opp i et manneblad blir man stemplet uansett. Dette var noe jeg ville gjøre og jeg bestemte meg med en gang at jeg skulle fortsette å være meg uansett. Ikke bukke under for press eller la meg såre av negative kommentarer. Og jeg er glad for at jeg ikke- noen gang har gjort det. Hva andre anonyme personer måtte mene om meg bryr jeg meg faktisk ikke noe om. Jeg har verdens beste venner og familie som kjenner meg og som elsker meg og som alltid har støttet det jeg har gjort. Fordi de kjenner meg og vet at dette ikke var noe jeg gjorde for å få bekreftelse om at jeg var bra nok. For det hadde de allerede vist meg og jeg viste jeg var bra nok. Men jeg hadde en drøm om å prøve meg som modell og jeg tok muligheten jeg fikk. Og det angrer jeg ikke på i dag. Og jeg kan i motsetning til mange andre i den bransjen jeg var i stå inne for det jeg har gjort. Jeg gjorde det fordi jeg syntes det var gøy, jeg levde aldri i "glamourboblen" med kjendisfester, dop og operasjoner som vi har hørt om i ettertid. Jeg ble bedt på slike ting jeg og, men jeg dro hjem til familie, venner og kjære. Modelljobben har bare vært en liten bit av meg, jeg ville ikke at den skulle definere meg og derfor ville jeg også ha et naturlig image i motsetning til alt det falske. 

Jeg har et veldig avslappet forhold til nakenhet og det skulle jeg ønske alle hadde. Jeg mener ikke at alle skal kle av seg på bilder, men man må tørre å slappe mer av! Jeg kjenner mange som ikke tør å dusje på treningssenteret de trener på eller kle av seg foran kjæresten og lyset må være av når man har sex. Det er jo ikke slik det skal være! Kropp er topp, uansett hvordan du ser ut! Det finnes ikke noe mer sexy enn en dame som er tilfreds med seg selv, det er IKKE sexy å sitte å sutre over hvor brei du er over rumpa eller at du har små pupper. Man må akseptere seg som man er.

Jeg har dager der jeg ikke er fornøyd med meg selv, men da prøver jeg å tenke at kroppen min mest sannsynlig er på sitt beste nå. Om det ikke skjer et mirakel og jeg mister lysten på øl og pizza så vil rumpa mi ha denne størrelsen også neste år, og neste år der igjen. Men vi blir eldre og vi eldes. Jeg vil ikke sitte der om mange år når jeg er gammel og rynkete og tenke over hvor bekymret jeg var over kroppen min som ung 20-åring! Og det finnes ingen normal jente, ingen fasit på hvordan man skal se ut. Det er ikke en riktig kroppsfasong eller størrelse. Vi kommer i ulike fasonger og vi må akseptere det. Og jo før, jo bedre.

Dette er kroppen jeg skal ha resten av livet, jeg er stolt av den selv om den ikke er perfekt. Men det er meg og den duger for meg. 

Anbefaler dere til å lese de forskjellige portettene på VG+ :)