Vi alle husker datoen, vi husker klokkeslettet og jeg er nok ikke den eneste som vil stoppe opp og minnes våre helter akkurat da. 6. februar er datoen som satte en stopp for vår storhetstid. Den største tragedien som kan skje en klubb hendte oss og at Manchester United- mot ALLE odds reiste seg og ble verdens største fotballklubb sier alt. For en fantastisk klubb vi har! Fra å få nesten hele klubben utslettet på et tragisk vis, ingen så vits i å ha klubben “Manchester United” lenger for det var ingenting igjen- til å kjempe seg opp igjen, vinne Mesterligaen nøyaktig 10 år etterpå, bli Englands mestvinnende lag, verdens mest kjente klubb og samtidig holde på tradisjoner og gode verdier fra da Sir Matt Busby styrte til van Gaal står som sjef i dag. Jeg får gåsehud av å tenke på det. Vår historie er helt unik.
The Busby Babes er virkelig definisjonen på hva vår fantastiske klubb Manchester United står for. Sir Matt Busby tenkte annerledes enn andre og han turte å satse på det han trodde på, han ga de unge guttene fra sin egen ungdomssatsing sjansen så ofte som mulig. Dette er noe ingen andre før ville ha gjort- vi husker jo alle utsagnet “you can’t win anything with kids” (selv om akkurat det sitatet kommer fra class of ’92-gjengen så var det slike holdninger man alltid har hatt). “If you’re good enough, you’re old enough”. Sir Matt Busby ville ikke bare skape et godt lag med gode spillere, han tenkte mer på å danne fundamentet av en fotballklubb først. Det skulle være en sammensveiset gjeng og han formet spilleren og klubben etter disse verdiene som var viktige for han, dette er verdier som fortsatt er i klubben og som Sir Alex Ferguson la mye i. van Gaal har allerede gitt unge spillere mye tid som også Moyes og Giggs gjorde under deres korte tid som managere- det er det som er United. Men på den tiden var det veldig uvanlig å tørre å gjøre noe slik og ingen trodde man kunne vinne noe med så unge spillere. De fikk betegnelsen The Busby Babes og tok fotballen med storm, de var fantastiske.
Som regjerende ligamestere i England fløy Manchester United til Beograd for å spille om semifinaleplass i Europacupen (som det første engelske lag) mot Røde Stjerne. Gjennomsnittsalderen til spillerne var 23,2 år. De vant og dagen etter, 6. februar 1958, skulle spillerne fly hjem. Men under en mellomlanding i München gikk det veldig feil. På det tredje forsøket på å ta av krasjer flyet og til sammen 23 mennesker omkom, åtte av våre spillere dør.
Tenk dere for en tragedie dette var, spesielt på den tiden. Manchester United befant seg plutselig i en stor krise, åtte spillere døde, tre klubbledere, Sir Matt Busby lå sammen med flere andre spillere hardt skadet på sykehus. Før ulykken var Manchester United det mest spennende laget England noen gang hadde sett, endelig hadde de kommet seg ut i Europa for å spille fotball. For så å miste alt. Absolutt alle var i sjokk og dette kunne fort vært det siste som skjedde med vår klubb.
Jeg synes det er godt å reflektere litt over dette, tenke over hvor sykt tragisk det er. Hvor mange tragiske sjebner, ikke bare for de omkomne og deres familier, men også de som ble hardt skadet og ikke kunne jobbe senere. Det er mye å ta inn, jeg har lest mange bøker om vår historie. Jeg er bare 26 år og har ikke fått med meg så mye selv av det som skjedde før min tid, men jeg har lest meg opp og selv om alt om Manchester United er av interesse har det alltid vært ekstra spesielt å lese om våre kjære Busby Babes. De var virkelig Manchester United, vår stolthet. Jeg får en helt spesiell følelse inni meg når jeg leser eller ser videoklipp fra noen av spillerne på den tiden. Ærefrykt er kanskje det nærmeste jeg kommer. Jeg får nesten tårer i øynene, jeg sluker det jeg ser, for mange av disse guttene hadde talent av det sjeldne, og å vite at vi aldri fikk se de blomstre er så ufattelig tragisk at jeg ikke har ord. Ta Duncan Edwards for eksempel. Mange som så han spilte sa han var den beste de noen gang hadde sett, det også etter å ha sett for eksempel Ronaldo trille ball..
Vi vil aldri glemme dem, de er en del av historien vår- vår fantastiske klubb. De vi mistet lever videre som legender, de vil for alltid bli hyllet på denne datoen.
Selv om jeg er ung og har vært heldig med laget mitt siden jeg ble supporter er jeg sinnsykt stolt av å nettopp være Manchester United supporter. Det er lett å slenge til meg at jeg er medgangssupporter, men det blir for enkelt. Det ligger så mye mer i meg enn å bare feire en seier. Jeg kjenner vår historie, ingen vil noen sinne kunne sammenlignes med den og alt klubben vår har oppnådd tross alle odds vil ingen kunne slå. Vi har fortsatt de gamle verdiene fra 50-tallet selv om vår generasjon krever mer og mer. Mye har forandret seg og i 2015 må man ha en mer moderne stil for å tilpasse seg de andre, det er syke summer i omløp og egoet til spillerne er kvalmende å se, men da er det en glede å se at for eksempel Mc Nair og Wilson blir satset på, for det er det som er United og jeg vil heller ha et par år uten trofèer for så å vinne på en fortjent måte. Vi gjør det på vår måte og det er det som gjør oss til verdens beste fotballag!
Anbefaler å se filmen ”United” fra 2011 med bla. David Tennant som Jimmy Murphy, kanonbra film om Munchen ulykken
Er Duncan i live? Nei Duncan er død.. Da brast han i gråt Sir. Matt Busby