Ann Mari Olsen

Så var vi her igjen. Lys våken.. Men jeg koser meg, mørkt i rommet, stearinlys, god musikk og Mac´en. Jeg legger alltid inn en formiddagslur på et par timer hver Søndag. Det kan nok ha noe med denne døgnrytmen min. Men jeg kan sove så lenge jeg vil i morgen, skal ikke noe annet enn å trene, ta sol og svare på spalten min for Side3. Slike dager liker jeg.

I dag var det to år siden min kjære venn Dani gikk bort. Tiden går så altfor fort, men samtidig sakte. Jeg skjønner ikke at han er død, jeg venter egentlig bare på å få møte han igjen. Jeg håper vi gjør det. Døden er noe jeg aldri vil forstå, når jeg tenker på det blir jeg helt svimmel for det er så uforståelig, hvor havner vi liksom? Hva skjer med oss, det går ikke ann å bare bli borte? Men det hjelper å ha gode tanker, at man havner til et bedre sted. Man må jo tenke slik.. Dani var verdens beste gutt, en solstråle! Vi hadde det så gøy, du brukte å ta bussen som gikk feil retning for at vi kunne sitte sammen å skravle sammen etter jobb. Alle festene jeg var på hos deg, det var tider.